Historisk finansiering

 

Kunst har alltid blitt eid i en eller annen form. I mange europeiske land er det i dag staten, eller det offentlige, som eier kunsten i form av mikro lån, stipender, fond, legater og andre støtteordninger. I tidligere tider var kunstneren avhengig av oppdrag fra privat hold. Kirken finansierte utsmykking, konger, fyrster, grever (og grevinner) bestilte kunstverk og dikterte i stor grad hva som skulle males eller skulptureres. Kunstneren levde ofte på kreditt, kunne risikere at det arbeidet han hadde brukt et år på ble avvist (uten betaling) og måtte tåle den fornedrelsen det var å bli sett på som et i bunn og grunn syndig menneske. Alikevell har de gitt oss kunstverk som i dag er nært knyttet til nasjoners identitet og som ulike folkegrupper og nasjonalstater ikke kan forestille seg å være uten.

 

Wolfgang Amadeus Mozart er et godt eksempel. Riktig nok opplevde han berømmelse i sin egen tid, men endte sine dager i en ukjent massegrav. Elendig råd og gjeld var hans hverdag. Men hva slags rolle spiller vel ikke Mozart for dagens Østeriker? Og hvordan vil dagens Østerike kunne oppdage og oppmuntre et lignende supertalent? Situasjonen er den samme for de fleste andre europeiske land, Norge inkludert. Har du overlevd lenge nok som kunstner her til lands vil du også kunne oppleve gleden ved å ha et kredittkort og en tilhørende konto som det faktisk befinner seg noe på, i alle fall nå og da, men de færreste av oss er stolte over at pengene på kontoen vår i realiteten er et overbærende smil fra ulike støtteordninger…

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *