Søk om midler

 

Tilbake til utgangspunktet; de unge som faktisk vil og tør satse på et liv i kunstens utrygge favn.

 

Som nevnt; støtteordninger for kunstnere og kunstprosjekter burde ha vært unødvendig i et land som liker å profilere seg som hjemlandet til Ibsen og Munch. Men enn så lenge er det støtteordningene vi må ty til.

 

Hvis du alene eller som medlem av en gruppe ønsker å satse på et prosjekt så vit at det finnes muligheter, også finansielt. Dere trenger ikke ta opp lån eller tigge hos foreldre. Oppsøk kommunehuset og be om avtale med kulturavdelingen, mulighetene er nemlig mange. Etter å ha tømt den lokale kommunekassa for kulturmidler er det på tide å angripe private foretak. Husk at private kultursponsorer i mange tilfeller kan trekke sine bidrag av på skatten. Dere bør heller ikke undervurdere villigheten hos det lokale foretningsliv, det fins faktisk en del sjefer der ute som gjerne bidrar til kulturlivet på sitt hjemsted eller i sin region.

 

Riktig nok trenger vi som nasjon en grundig, kulturell refinansiering, men heldigvis fins det enkeltpersoner som skjønner verdien av et rikt kunst og kulturliv. Også Ibsen mottok stipend i begynnelsen av sin karriere, hvem vet om han hadde holdt ut lenge nok uten støtte? Ibsen ble en superstjerne i sin egen samtid og det på et relativt snevert område. Hvor mange andre dramatikere kan du navnet på? Shakespeare og…?

 

Vi kan ikke låne de gamle mesternes stjernestatus for alltid, vi må stadig skape ny kunst og det gjør vi ved først og fremst å forstå og respektere kunst. Ikke ved å la kunstnerne våre gå på kreditt, men ved å la kunsten få den ekte og genuine verdien den har krav på.